Søk i bloggen

Ammeskam

Amming... Det er så stort tema det, lite viste jeg hvor altomslukende amming kunne være da jeg gikk gravid. Selvfølgelig skulle jeg amme, det var ikke noe alternativ. Jeg leste nesten alt jeg kom over og fikk utdelt av jordmor, jeg var på ammekurs på helsestasjonen og tenkte at dette burde jo gå greit. Jeg hadde jo forberedt meg så godt jeg kunne, men noen advarsler hadde jeg fått. Det er ikke alle som får det til, det kan være vanskelig. Jaja, men det skulle gå bra. På sykehuset var de så skjønne og så fornøyd med at jeg hadde forberedt meg, og de sa jeg fikk det så fint til. Men da vi kom hjem ble det andre boller. For å gjøre en lang historie kort så gikk løveungen sakte opp i vekt, og helsestasjonen maste og maste og vi ammet og veide om igjen og om igjen... En ondsirkel.. Jeg satt hjemme å ammet og skammet meg. Hvorfor fikk jeg det ikke til? Hvorfor gikk han ikke opp i vekt? Hvorfor kunne ikke helsesøster hjelpe meg med å få det til? Hvorfor måtte vi absolutt gi tillegg? Ammeskam!!!

Jeg veit nå at det er mange som har opplevd lignende som meg, helsestasjoner som ikke har nok kunnskap om amming og nok ressurser til å hjelpe oss med startproblemer. Og mange gir opp, eller det er kanskje ikke så viktig for dem. Men det er også mange som sitter igjen med åpne sår, for det er så sårbart å føle at man ikke får gitt barnet sitt mat slik vi er skapt til å gjøre det. Sår som kunne vært unngått hvis man kanskje hadde møtt riktig person til rett tid og fått hjelp i tide. Og mange ber nok heller ikke om hjelp. Kanskje nettopp fordi vi er skapt til å amme, så burde vi jo bare klare det av oss selv, eller? Jeg er iallfall evig takknemlig for at jeg selv fant de riktige personene som ga meg selvtilliten tilbake. Takk og lov for ammehjelpen og de frivillige mammaene der. For det er sånn vi kan klare å få til amming, ved å hjelpe hverandre. 

Jeg fikk det altså til etterhvert, sta som jeg er. Men da var allerede mye verdifull nyfødt-nyte-tid gått tapt. Og store følelsesmessige sår var oppstått. Selvfølgelig var jeg jo ganske stolt av at jeg fikk det til tilslutt, og etterhvert kunne jeg kose meg og nyte det å kunne amme. For det kan være ganske kos! Men ammeskammen sitter fortsatt i meg. Og mange timer har jeg tilbrakt i skammekrokene rundt omkring på forskjellige kjøpesentre. Ja, jeg kaller det skammekrok, for på de fleste sentrene er det nettopp det det er.. Tror du meg ikke har jeg bildebevis under. For joda, vi kan godt være stolte av å få til å amme babyene våre. Vi kan få lov til det, men vi skal vist jammen skamme oss litt også. Vi skal ikke være for stolte, for da kan vi jo såre de som ikke fikk det til. Spesielt vi som ammer lenge skal skamme oss litt ekstra. Vi skal ikke skryte av at vi har så mye melk at vi kan amme til barna er over ett år. Jeg skammet meg sånn at jeg gruet meg til å fortelle helsesøster på ettårskontroll at jeg fortsatt amma. Selv om norske myndigheter anbefaler amming til barnet er ett år, verdens helseorganisasjon anbefaler til to-tre års alder! 

Men hvem er det egentlig som burde hatt denne ammeskammen!? Hvem burde sitte i denne skammekroken? Jo, helsepersonell, helsesøstre og andre som mener noe om ting de ikke har noe med! De som ber deg gi MME før de i det hele tatt prøver å hjelpe deg med å komme til bunns i problemene. De som bare glaner på kurver og ikke ser deg og babyen din. De som lar egne følelser komme i veien for å hjelpe deg med dine. De som hever øyenbryn og synes det er ekkelt at ettåringen går bort til mamma og vil ha pupp. De burde skamme seg! Det er klart at noen ganger er nok nok og det er viktigere å mamme enn å amme og alt det der. Selvfølgelig! Men jeg har møtt mange andre som forteller lignende historier som meg og det gjør meg provosert. Det er vi som sitter med ammeskammen i skammekrokene og håper vi egentlig gjør det beste for barna våre selv om noen har fortalt oss at vi ikke er gode nok. Men du er god nok, og bare du kan gjøre det beste for ditt barn. Enten du ammer til babyen er tre måneder eller tre år. 

Nå om dagen ammer vi som regel bare hjemme, jeg kan jo ikke være så stolt at jeg drar fram puppen og ammer løveungen på 14 måneder offentlig!? Eller kan jeg kanskje det? For jeg burde faktisk slutte å føle på ammeskam, spesielt når løveungen klatrer opp i sofaen etter en lang dag i barnehagen, klapper, ler og tydelig viser at han gleder seg når jeg gjør meg klar. For HAN er faktisk den viktigste personen i dette her, og HAN skammer jeg meg IKKE over.


Velkommen til skammekroken.
Sett deg her i spotlighten.
Og nyt ammeskam utsikten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg synes det er veldig koslig å høre fra deg som leser, enten det er stort eller smått. :)